Website design, Bannerdesign

Menu
 
Fangstdata

Statistik

Søgning 1999-2016
Søgning - SÆSON
TOP 30 1997-2017
Årets STØRSTE


Afstøbninger, Guiding og wobblere

Største laks, 2002 - 21,5 kg
Stig og Kristens spændende beretning om deres kamp med storlaksen, premieren 2002. Den er årets største i hele Namsenvassdraget. Herunder er fortællingen fra førstehånd og som et ekstra pift til historien kan du se det meste af fighten her.

Kjemperuggen fra Hildrum!

2002 skulle vi igjen til Grande Gård og Namsen. Laget fra Gudbrandsdalen, Lillehammer, Hamar og Rognan hadde 10 års jubileum!. Lengselen etter Namsen steg og steg som vanlig under vinteren, og Sankthans fiskingen som var bestilt virket uendelig langt fram. Jeg var derfor ikke vanskelig å be når Kristen ringte meg midtvinters og spurte om jeg ville være med på åpningen. Vi er de to eneste som hadde vært med alle disse år, og åpningen hadde vi ikke fått med oss. Det var en drøm og noe vi hadde snakket om mange ganger. Selv hadde jeg aldri vært med på noen åpning tidligere, men Kristen hadde opplevd dette før i andre elver. Det var flere som ble fristet av åpningen og den 31. mai var det 4 forventningsfulle, spente og ivrige fiskere som møttes på Værnes (Kristen fra Sør-Fron, Arne Bye fra Lillehammer, Atle Ingelstad fra Hamar og jeg fra Stavanger/tidligere Hamar).

Vel fremme i Overhalla, så ble vi som alltid, vel tatt i mot på Grande Gård av Martha og Åge, og traktert med kaffe, laksebrød (obligatorisk hvis du skal få fisk!!!) og gode historier. Her ble vi også fortalt at det var mye fisk som viste seg fram i elva, spørsmålet var bare om det var vinterstøinger eller nyankommet laks.

Vel fremme og innlosjert i huset, ble det tid til mat, gode historier, rigging av utstyr og enighet om hvor vi skulle begynne. Etter at vi hadde fordelt vallene, dro Kristen og jeg til Grande Hildrum mens Arne og Atle satte kursen mot Grande Music Box. Vi var tidlig ute, gjorde i stand båten og fant frem den redskapen vi hadde mest tro på. Deretter satt vi i gapahuken og nøt været, Namdalen, Namsen, følelsen av å være tilbake ...... Snart kom også de andre tre lagene, som skulle fiske på Grande Hildrum den første natten. Vi ble enige om å trekke hvor vi skulle begynne, og vi var ganske fornøyde når vi fikk starte på toppen av vallet. Etter hvert, som klokka nærmet seg midnatt, så kom den velkjente spenningen og sitringen i kroppen - tid for fiske igjen, hvilken følelse!.

Nøyaktig midnatt smalt startskuddet og ut med wobblere (som vi hadde valgt å bruke den første natta). Vi fikk ikke mange rundene over elva, før den første fisken gikk på, etter en kort kamp fikk vi inn en stor vinterstøing, som vi etter mange utsetningforsøk klarte å få igang igjen, med en hilsen om å komme tilbake..... Men noen dystre tanker hadde fått næring, for vi hadde faktisk opplevd å få tre vinterstøinger på ei Sankthansuke i dette området, og ville helst ikke oppleve det igjen.

Det bar ut på elva igjen, og det tok ikke lang tid før det igjen fløy på en fisk, som dro ut noen meter med sene og ble borte. Vi fortsatte fiskingen, og etter noen runder til over elva så hadde vi igjen fast fisk, etter 10-15 minutters kamp kunne jeg håve en fin blank laks på 8.4 kg. for Kristen. Her var det bare å komme seg på elva igjen, og den nærmeste halvtimen hadde vi faktisk på to storlakser til. Vi hadde fisket i 1½ time, og kommet bare noen meter nedenfor brua, og fått en laks og hatt på tre til - utrolig. Vi fisket ned resten av vallet, uten å kjenne noe mer.

At det var bra fiske, fikk vi konstatert i gapahuken. To av de andre båtene hadde også fått fisk på 13.5 og 8.4 kg. Etter en liten pause, så var det igjen vår tur til å sette ut på elva og det var Kristen sin tur til å ro. Sola var på vei og vi ble enige om å bytte noe redskap, og en grønn bomber kom inn fra innbytterbenken (noe som skulle vise seg å være et godt valg). Etter en halv times fiske, hogger det på en stor fisk, inn med tomstengene, og til slutt stanga med fisken. Fisken går ut og hopper høyt til værs inne ved land, og jeg begynner å kjøre fisken. Men etter noen minutter, så blir det tungt og rart. Til slutt så løsner det og opp kommer en tugge med gress. Fisken har gått seg fast i noen steiner og fliset opp 30 meter med snøre. Fisken var nok på over 15 kg.

Vi fortsetter nedover elven, men uten å kjenne noen ting. Klokka er nå rundt 5 og i løpet av et øyeblikk så er hele elva tåkelagt, det er tjukt som graut og vi ser ingen verdens ting. Vi blir derfor enige om å avbryte og returnere til gapahuken, og avvente situasjonen. Der blir vi liggende og vente på de andre fiskerne (for vi ville ikke starte å fiske foran noen andre), men ingen andre viser seg og tåken letter, litt før kl. 6 så drar vi ut på ny. Ny utsetning, nye muligheter og håp.

Etter 5-10 minutters fiske, og ikke så langt unna grensen til Grande Ranem, bøyer stangtuppen seg rolig, går litt opp igjen, og så slår stangtuppen ned mot vannet og snella skriker - her er det en som ikke liker grønn bomber!. Ingen av oss trenger å si noe, for vi skjønner begge at dette er en fin fisk. Opp med tomstenger, og endelig så kan jeg begynne kampen. Da har allerede fisken gått ut med over 200 meter med snøre. Vi blir liggende med båten ute i elven og kjøre fisken en stund, for klok av skade, så vil vi se hvor han har tenkt seg. Og som den forrige laksen som vi mistet, så går den mot brukaret..... Her må det jobbes og pumpes, og etter hvert så siger den sakte oppover mot båten, og vi bestemmer oss for å gå i land litt lenger oppe på valdet, for der er det fint å lande fisk og det er et stykke ned til brua.

Endelig på land. Nå begynner en kamp hvor fisken ett par ganger er helt nede ved brukaret (200-250 meter lenger nede), og må stoppes og pumpes opp igjen. Selv om fisken ikke viser tretthetstegn, så lykkes det ihvertfall å få han nærmere og i god avstand fra brua. Men det er ikke de vanlige utrasene som hos laks på 5-10 kg, men tunge og seige utras. Den er sterk!!!!. Fisken viser seg ikke og det er flere enn meg som lurer på hvor stor den er. Jeg skjønner at den er stor, men hvor stor??? Det er mange ting som raser gjennom hodet - holder knuten - holder sena - sitter den godt?. Jeg er litt usikker for jeg har aldri kjørt stor fisk på denne stanga og med denne typen sene (13 fots Vangen, fireline sene og Ambassadeur 6500 Rocket).

Stanga står i en voldsom bue og det er nesten helt umulig å holde den igjen når den bestemmer seg for å gå, og da durer det godt i snella. Etter en halvtimes kjøring (og 4 timers roing) så begynner jeg å kjenne det i armen og det er ikke fritt for at jeg skjelver litt, men allikevel føler jeg meg veldig rolig, noe som jeg ikke er sikker på om jeg hadde vært hvis jeg hadde vist hvor stor den var. Her er det bare å stramme litt til, og jobbe enda mer... for noen krefter... selv med sterkt sidepress, så står han rett mot strømmen, med unntak av de gangen han bestemmer seg for å finne noen steiner på bunnen og jobbe mot... Her er det ikke noe annet å gjøre enn å pumpe, løfte, jobbe og håpe på det beste.

Etter 40 minutter så får vi se han nære land, oi, oi, oi for en fisk, de fleste anslår han til over 15 kg. Det lykkes å få han mot land og håven, selv om han ikke viser store tretthetstegn. Her vises ingen buk og han står svømmende i strømmen enda jeg pumper han inn, men vi får han mot håven og oppi... men nnnnnneeeeeiiiiiii han legger seg som en planke oppå håven og sklir ut igjen, han er for stor for håven!. Tankene raser gjennom hodet, mister jeg min drømmefisk? (og tankene går noen år tilbake hvor jeg rodde for en annen fiskekompis og vi mistet en rekordlaks noen meter fra land etter lang tids kjøring). Til min lettelse, så sitter den fortsatt, kroken henger ikke igjen i håven. To nye utras, gudskjelov ikke så langt som tidligere, det er noe befriende med å ha den i nærheten, kanskje fordi jeg begynner å bli sliten. Endelig kommer den sigende mot land igjen, men nå vil den igjen ned til steinene og begynner å hakke mot bunnen, og Kristen gir beskjed om at nå må jeg passe på!!!!. Her er det bare å stramme til og løfte... og det lykkes!.

Kristen og jeg blir enige om at nå prøver vi, selv om den fremdeles virker sterk. Jeg tar noen steg oppover steinura og tauer den inn i håven. Jaaaaaaaaaaa, den sklir opp i håven med hodet og deler av kroppen og selv om spolen står utenfor, så lykkes Kristen med å løfte håven og fisken i land. Nå vanker det gratulasjoner, et lite jubelbrøl og en kikk på fisken. Hvilken fisk og hvilken skapning. Og selv om gleden er stor, så føles det allikevel litt vemodig å ta livet av en så vakker skapning.

Her må det veies. Vi finner en brukbar plass og henger fisken på vekta. Kristen kommer med dommen for jeg ser ikke displayet - litt over 18 kg!!!!. Når vi returnerer til båten og jeg igjen tar årene (Kristen får ikke lenger lov til å ro, for denne fisken er verdt mange timers roing) så flyr tankene - jeg har jo sett fisk på 18 kg. tidligere, denne må være større og etter hvert som vi siger nedover elven så forteller Kristen at vekta hadde vist 21.46, men at han ikke ville gi meg forhåpninger, hvis vekta viste feil. Det blir ikke lange fisketuren, for det kribler etter å få veid den flere steder, og vi er litt redd for vekttap. Til slutt så blir vi enige om å gi oss (vi burde sikkert ha fisket mer, men...) og reiser til gapahuken.

Fantastisk morgen!

Etter besøk på 3 forskjellige vekter til, så er dommen klar: Hannlaks med skikkelig krok, 21.5 kg. og 127 cm. lang. Vår gamle rekord, sammen i båt, ryker med nøyaktig 10 kg. Etter 4 timer med intervju, fotografering, filming og levering av laksen for avstøpning, så er det endelig to slitne karer som kan stupe til sengs, etter nærmere 30 timer uten søvn, og drømme om storlaksen.

Med til historien hører det også at våre fiskekompiser Arne og Atle ikke hadde kjent fisk på Music Box, og ettersom vi ikke fikk fisket mer, så fikk de muligheten på Hildrum. Etter litt fiske så fikk de på en stor laks som under kjøring slo av senen!. Det var et fantastisk fiske det første halve døgnet som totalt på vallet ga åtte fisker mellom 8.1 og 21.5 kg. Tre av fire båter fikk fisk. I tillegg til, at det var bra fiske på nabo vallene.

De neste dagene forløp uten fisk for vår del, med blank elv og 30 varmegrader på kveldene i begynnelsen av juni i Namdalen!. Men er det ikke det som er fasinerende med fiskingen, du vet aldri... Til alle dere som har hørt den utrolige historien om mitt hjerte etter denne kampen, så må jeg bare si at dette ikke er sant, jeg var i elva og ikke på sykeshuset de neste dagene (det var dessverre en annen fisker som ble hentet av sykebil, la oss håpe at det gikk bra med han og at han er tilbake i elva!).

Takk Namsen for nye fine fiske- og naturopplevelser! Vi sees igjen og igjen og....

Kristen Kristiansen og Stig Walberg.


En fantastisk beretning, der går lige ind i enhver laksefisker!. Bare læs den igen!

Nyt fra:

Namsen.dk

-gruppe

Laksefiske i NVD


NVGF


Copyright - namsen.dk

Seneste opslag i Facebook-gruppen "Laksefiske i Namsen vassdraget":