Stig
og Kristens spændende beretning om deres kamp med storlaksen, premieren
2002. Den er årets største i hele Namsenvassdraget. Herunder er fortællingen fra førstehånd og som et ekstra pift til historien kan du se det meste af fighten her.
Kjemperuggen
fra Hildrum!
2002 skulle
vi igjen til Grande Gård og Namsen. Laget fra Gudbrandsdalen, Lillehammer,
Hamar og Rognan hadde 10 års jubileum!. Lengselen etter Namsen steg og
steg som vanlig under vinteren, og Sankthans fiskingen som var bestilt
virket uendelig langt fram. Jeg var derfor ikke vanskelig å be når Kristen
ringte meg midtvinters og spurte om jeg ville være med på åpningen. Vi
er de to eneste som hadde vært med alle disse år, og åpningen hadde vi
ikke fått med oss. Det var en drøm og noe vi hadde snakket om mange ganger.
Selv hadde jeg aldri vært med på noen åpning tidligere, men Kristen hadde
opplevd dette før i andre elver. Det var flere som ble fristet av åpningen
og den 31. mai var det 4 forventningsfulle, spente og ivrige fiskere som
møttes på Værnes (Kristen fra Sør-Fron, Arne Bye fra Lillehammer, Atle
Ingelstad fra Hamar og jeg fra Stavanger/tidligere Hamar).
Vel fremme
i Overhalla, så ble vi som alltid, vel tatt i mot på Grande Gård av Martha
og Åge, og traktert med kaffe, laksebrød (obligatorisk hvis du skal få
fisk!!!) og gode historier. Her ble vi også fortalt at det var mye fisk
som viste seg fram i elva, spørsmålet var bare om det var vinterstøinger
eller nyankommet laks.
Vel fremme
og innlosjert i huset, ble det tid til mat, gode historier, rigging av
utstyr og enighet om hvor vi skulle begynne. Etter at vi hadde fordelt
vallene, dro Kristen og jeg til Grande Hildrum mens Arne og Atle satte
kursen mot Grande Music Box. Vi var tidlig ute, gjorde i stand båten og
fant frem den redskapen vi hadde mest tro på. Deretter satt vi i gapahuken
og nøt været, Namdalen, Namsen, følelsen av å være tilbake ...... Snart
kom også de andre tre lagene, som skulle fiske på Grande Hildrum den første
natten. Vi ble enige om å trekke hvor vi skulle begynne, og vi var ganske
fornøyde når vi fikk starte på toppen av vallet. Etter hvert, som klokka
nærmet seg midnatt, så kom den velkjente spenningen og sitringen i kroppen - tid for fiske igjen, hvilken følelse!.
Nøyaktig
midnatt smalt startskuddet og ut med wobblere (som vi hadde valgt å bruke
den første natta). Vi fikk ikke mange rundene over elva, før den første
fisken gikk på, etter en kort kamp fikk vi inn en stor vinterstøing, som
vi etter mange utsetningforsøk klarte å få igang igjen, med en hilsen
om å komme tilbake..... Men noen dystre tanker hadde fått næring, for
vi hadde faktisk opplevd å få tre vinterstøinger på ei Sankthansuke i
dette området, og ville helst ikke oppleve det igjen.
Det bar ut
på elva igjen, og det tok ikke lang tid før det igjen fløy på en fisk,
som dro ut noen meter med sene og ble borte. Vi fortsatte fiskingen, og
etter noen runder til over elva så hadde vi igjen fast fisk, etter 10-15
minutters kamp kunne jeg håve en fin blank laks på 8.4 kg. for Kristen.
Her var det bare å komme seg på elva igjen, og den nærmeste halvtimen
hadde vi faktisk på to storlakser til. Vi hadde fisket i 1½ time, og
kommet bare noen meter nedenfor brua, og fått en laks og hatt på tre til
- utrolig. Vi fisket ned resten av vallet, uten å kjenne noe mer.
At det var
bra fiske, fikk vi konstatert i gapahuken. To av de andre båtene hadde
også fått fisk på 13.5 og 8.4 kg. Etter en liten pause, så var det igjen
vår tur til å sette ut på elva og det var Kristen sin tur til å ro. Sola
var på vei og vi ble enige om å bytte noe redskap, og en grønn bomber
kom inn fra innbytterbenken (noe som skulle vise seg å være et godt valg).
Etter en halv times fiske, hogger det på en stor fisk, inn med tomstengene,
og til slutt stanga med fisken. Fisken går ut og hopper høyt til værs
inne ved land, og jeg begynner å kjøre fisken. Men etter noen minutter,
så blir det tungt og rart. Til slutt så løsner det og opp kommer en tugge
med gress. Fisken har gått seg fast i noen steiner og fliset opp 30 meter
med snøre. Fisken var nok på over 15 kg.
Vi fortsetter
nedover elven, men uten å kjenne noen ting. Klokka er nå rundt 5 og i
løpet av et øyeblikk så er hele elva tåkelagt, det er tjukt som graut
og vi ser ingen verdens ting. Vi blir derfor enige om å avbryte og returnere
til gapahuken, og avvente situasjonen. Der blir vi liggende og vente på
de andre fiskerne (for vi ville ikke starte å fiske foran noen andre),
men ingen andre viser seg og tåken letter, litt før kl. 6 så drar vi ut
på ny. Ny utsetning, nye muligheter og håp.
Etter 5-10
minutters fiske, og ikke så langt unna grensen til Grande Ranem, bøyer
stangtuppen seg rolig, går litt opp igjen, og så slår stangtuppen ned
mot vannet og snella skriker - her er det en som ikke liker grønn bomber!.
Ingen av oss trenger å si noe, for vi skjønner begge at dette er en fin
fisk. Opp med tomstenger, og endelig så kan jeg begynne kampen. Da har
allerede fisken gått ut med over 200 meter med snøre. Vi blir liggende
med båten ute i elven og kjøre fisken en stund, for klok av skade, så
vil vi se hvor han har tenkt seg. Og som den forrige laksen som vi mistet,
så går den mot brukaret..... Her må det jobbes og pumpes, og etter hvert
så siger den sakte oppover mot båten, og vi bestemmer oss for å gå i land
litt lenger oppe på valdet, for der er det fint å lande fisk og det er
et stykke ned til brua.
Endelig på
land. Nå begynner en kamp hvor fisken ett par ganger er helt nede ved
brukaret (200-250 meter lenger nede), og må stoppes og pumpes opp igjen.
Selv om fisken ikke viser tretthetstegn, så lykkes det ihvertfall å få
han nærmere og i god avstand fra brua. Men det er ikke de vanlige utrasene
som hos laks på 5-10 kg, men tunge og seige utras. Den er sterk!!!!. Fisken
viser seg ikke og det er flere enn meg som lurer på hvor stor den er.
Jeg skjønner at den er stor, men hvor stor??? Det er mange ting som raser
gjennom hodet - holder knuten - holder sena - sitter den godt?. Jeg er
litt usikker for jeg har aldri kjørt stor fisk på denne stanga og med
denne typen sene (13 fots Vangen, fireline sene og Ambassadeur 6500 Rocket).
Stanga står
i en voldsom bue og det er nesten helt umulig å holde den igjen når den
bestemmer seg for å gå, og da durer det godt i snella. Etter en halvtimes
kjøring (og 4 timers roing) så begynner jeg å kjenne det i armen og det
er ikke fritt for at jeg skjelver litt, men allikevel føler jeg meg veldig
rolig, noe som jeg ikke er sikker på om jeg hadde vært hvis jeg hadde
vist hvor stor den var. Her er det bare å stramme litt til, og jobbe enda
mer... for noen krefter... selv med sterkt sidepress, så står han rett mot
strømmen, med unntak av de gangen han bestemmer seg for å finne noen steiner
på bunnen og jobbe mot... Her er det ikke noe annet å gjøre enn å pumpe,
løfte, jobbe og håpe på det beste.
Etter 40
minutter så får vi se han nære land, oi, oi, oi for en fisk, de fleste
anslår han til over 15 kg. Det lykkes å få han mot land og håven, selv
om han ikke viser store tretthetstegn. Her vises ingen buk og han står
svømmende i strømmen enda jeg pumper han inn, men vi får han mot håven
og oppi... men nnnnnneeeeeiiiiiii han legger seg som en planke oppå håven
og sklir ut igjen, han er for stor for håven!. Tankene raser gjennom hodet,
mister jeg min drømmefisk? (og tankene går noen år tilbake hvor jeg rodde
for en annen fiskekompis og vi mistet en rekordlaks noen meter fra land
etter lang tids kjøring). Til min lettelse, så sitter den fortsatt, kroken
henger ikke igjen i håven. To nye utras, gudskjelov ikke så langt som
tidligere, det er noe befriende med å ha den i nærheten, kanskje fordi
jeg begynner å bli sliten. Endelig kommer den sigende mot land igjen,
men nå vil den igjen ned til steinene og begynner å hakke mot bunnen,
og Kristen gir beskjed om at nå må jeg passe på!!!!. Her er det bare å
stramme til og løfte... og det lykkes!.
Kristen og
jeg blir enige om at nå prøver vi, selv om den fremdeles virker sterk.
Jeg tar noen steg oppover steinura og tauer den inn i håven. Jaaaaaaaaaaa,
den sklir opp i håven med hodet og deler av kroppen og selv om spolen
står utenfor, så lykkes Kristen med å løfte håven og fisken i land. Nå
vanker det gratulasjoner, et lite jubelbrøl og en kikk på fisken. Hvilken
fisk og hvilken skapning. Og selv om gleden er stor, så føles det allikevel
litt vemodig å ta livet av en så vakker skapning.
Her må det
veies. Vi finner en brukbar plass og henger fisken på vekta. Kristen kommer
med dommen for jeg ser ikke displayet - litt over 18 kg!!!!. Når vi returnerer
til båten og jeg igjen tar årene (Kristen får ikke lenger lov til å ro,
for denne fisken er verdt mange timers roing) så flyr tankene - jeg har
jo sett fisk på 18 kg. tidligere, denne må være større og etter hvert
som vi siger nedover elven så forteller Kristen at vekta hadde vist 21.46,
men at han ikke ville gi meg forhåpninger, hvis vekta viste feil. Det
blir ikke lange fisketuren, for det kribler etter å få veid den flere
steder, og vi er litt redd for vekttap. Til slutt så blir vi enige om
å gi oss (vi burde sikkert ha fisket mer, men...) og reiser til gapahuken.
Etter besøk
på 3 forskjellige vekter til, så er dommen klar: Hannlaks med skikkelig
krok, 21.5 kg. og 127 cm. lang. Vår gamle rekord, sammen i båt, ryker
med nøyaktig 10 kg. Etter 4 timer med intervju, fotografering, filming
og levering av laksen for avstøpning, så er det endelig to slitne karer
som kan stupe til sengs, etter nærmere 30 timer uten søvn, og drømme om
storlaksen.
Med til historien
hører det også at våre fiskekompiser Arne og Atle ikke hadde kjent fisk
på Music Box, og ettersom vi ikke fikk fisket mer, så fikk de muligheten
på Hildrum. Etter litt fiske så fikk de på en stor laks som under kjøring
slo av senen!. Det var et fantastisk fiske det første halve døgnet som totalt
på vallet ga åtte fisker mellom 8.1 og 21.5 kg. Tre av fire båter fikk
fisk. I tillegg til, at det var bra fiske på nabo vallene.
De neste
dagene forløp uten fisk for vår del, med blank elv og 30 varmegrader på
kveldene i begynnelsen av juni i Namdalen!. Men er det ikke det som er
fasinerende med fiskingen, du vet aldri... Til alle dere som har hørt den
utrolige historien om mitt hjerte etter denne kampen, så må jeg bare si
at dette ikke er sant, jeg var i elva og ikke på sykeshuset de neste dagene
(det var dessverre en annen fisker som ble hentet av sykebil, la oss håpe
at det gikk bra med han og at han er tilbake i elva!).
Takk Namsen
for nye fine fiske- og naturopplevelser! Vi sees igjen og igjen og....
Kristen Kristiansen og Stig Walberg.
En
fantastisk beretning, der går lige ind i enhver laksefisker!. Bare
læs den igen! |
-gruppe