Website design, Bannerdesign

Menu
 
Fangstdata

Statistik

Søgning 1999-2016
Søgning - SÆSON
TOP 30 1997-2016
Årets STØRSTE


Afstøbninger, Guiding og wobblere

Selkobbe

VINTERSTØING
Vinterstøingen kan på mange måter kalles selve kjernen i laksestammens "levende gen-bank". Av vital betydning for å fostre flere individer med en utviklet evne til å overleve vinteren i elva, for så å gå ut å returnere som STOR gytelaks (annegangsgyter). Således er det en enkel, klar og umiddelbar sammenheng mellom antall overlevende vinterstøinger og antall storlaks i vassdraget.

Nettopp av denne grunn har undertegnede i noen år uttrykt en begrunnet engstelse for fjordselens tidlige besøk i lakse-elva. For 3-5 år siden så vi nemmelig en tiltagende mengde sel etablere seg med et fast revir i indre del av Namsenfjorden OG nedre del av Namsen.

ØKENDE PREDASJON
I 2001 kunne vi allerede 15. april observere kobben liggende ovenfor utløpet av Namsen, nede ved Namsos. Pr. 15. mai hadde så et flertall kobber funnet veien opp til og forbi Sellæghylla. Året etter var kobben der igjen - så snart isgangen var unnagjort. Senere på sommeren fikk man sogar besøk helt opp i Tørrisdalen, der man endelig fikk ram på ett individ. I 2003 etablerte kobben seg meget høyt oppe i elva allerede i midten av mai og utover sommeren talte vi MANGE titalls kobber - liggende i grupper oppetter Namsen.

I løpet av vinteren 2003/2004 ble det heldigvis foretatt kobbejakt ute i Namsenfjorden. Dette reddet trolig livsgrunnlaget for de gjenværende fjordkobber, - som nå kunne finne tilstrekkelig føde ii sitt naturlige habitat - Namsenfjordene. Dermed så vi en sterk nedgang i innslaget av kobbe i brakkvannssonen, hvilket sparte elva for en ny sel-invasjon.
I år har imidlertid fått et antall kobber på besøk allerede i april måned - lenge før det normale oppsiget av ny laks.

STØING SOM KOBBEMAT?
Denne svært tidlige næringsvandringen opp i elvefaret er forsåvidt ny i sitt slag. Noen tiår tilbake så vi knapt selkobbe i Namsen, - og MEGET sjelden før midten av juli måned. Dengang lærte vi at "selkobben vandret ut av sitt rette element - fjorden - og opp i elva - i ren jaktiver, fordi den fulgte smålaks-flakene inn fjorden". I dag ser vi imidlertid at en fast kontingent av Namsenfjordens sel-bestand har trukket opp i elveoset på mer permanent basis.

Denne kobbestammen har også lært seg å jage storlaks. Observasjoner av grupper på 5-7 kobber liggende utenfor munningen av Bjøra, pr. 19. og 21. mai 2003, fortalte at dagens "elve-kobbe" - går opp i Namsen på langt mer enn ren "delikatesse-jakt", - slik den tidligere fulgte med smålaks-rennet etter midtsommer. Nå kan det synes som den stakkars fjordselen mangler basis-føde på sine gamle jaktmarker, altså fjorden og skjærgården mot havet. Dermed må den tydeligvis utnytte de lommer av mat-tilgang som eksisterer, hvilket har ført selen fra kysten til langt opp i innlandselvene.

Kun over-populasjon/matmangel kan forklare hvorfor gråselen tvinges fra sitt rette element - sjøen - og opp i brakvannet og sogar den rene ferskvannselv. I 2003 ble det sogar observert kobbe helt opp til Tørrisdalen, dvs. så langt opp i landet som Namsenvassdraget går. Andre observasjoner fra samme år forteller om kobbe i Overhalla til langt ut i november.

HVEM FORVALTER HVEM?
Det sies at seler og sjøløver hører til de mest inteligente blant pattedyra. For eksempel regnes de som mer intelligent enn hunder. Denfor er det et paradoks når selen nå øker seg opp i trange elveleier, hvor en tett befolkning til stadighet beveger seg ved og på elva. Dagstøtt.

Når selen slik eksponerer seg for sin eneste naturlige fiende (mennesket) - kan ikke det ses på som noe annet enn en "nødvendig risiko", for å unngå matmangel. Må den så må den. Spørsmålet er dermed om VI som mennesker skal ikke skal delta i predasjonen - som før - men la kobben selv styre forvaltningen av økobalansen i fjord og elv.

ENDRET ADFERDSMØNSTER
Kobben kompenserer så denne risiko ved å endre "normal-oppførsel". Til forskjell fra sine søsken og søskenbarn ute i fjorden slutter kobben å stikke hodet opp over vannflaten for å puste eller se seg omkring - så snart den kommer opp i brakkvannssonen. I det minste såfremt det er mennesker i nærheten.

Vante jegere har flere ganger forsøkt å få ram på kobben. Godt skjult har de postert i timevis i forsøket på å få den på hold, dog uten å lykkes. I mellomtiden har man - med jevne mellomrom - sett kobben flytte seg, posisjonere seg, jakte og fange stor og mellomstor laks. I mange timer kunne man følge kobbens herjinger - uten at en eneste i flokken hadde mer enn selve neseborende over vann, - i noen knappe sekunder - for å trekke ny luft.

Altså har den oppført seg som om den hele tiden var klar over sitt farlige selskap. Dermed blir blinken for en skytter meget liten, meget uforutsigelig og synlig kun noen få sekunder. Slik blir kobben svært vanskelig å få på kornet, - før ny luft er innhalert og nesetippen søkk borte.

Her trengs altså spesialister på kobbejakt - for at en skal ha et effektivt middel mot kobbeplagen, - den dagen man konkluderer med at innslaget i laksestammen er for stort. Når den nå begynner å ankomme tidlig på våren - for å ty til utgående vinterstøing som "reserve-føde" og i tillegg finner veien tilbake til elva - etter endt fiskesesong - blir både gytelaks og vinterstøing offer som en type akutt predasjon, som man i alle andre sammenhenger søker å forhindre.

Men da må vi erkjenne at det er vi mennesker som må ta ansvar, frede vinterstøingen og holde predatorene i balanse. Fredningen av vinterstøingen så vel som gytelaksen - må gjelde alle større predatorer som måtte søke opp i lakseførende vassdrag. Hvorfor skal vi ellers slippe ut støingen - hvis vi ikke gjennomfører vernetanken konsekvent - til bunnen av vassdraget.

NATUR OG KULTUR - OG OMVENDT?
Vi kan vel enes om at det er vi mennesker som til enhver tid har brukt, skjøttet, dyrket og forvaltet våre marker, heier, skoger og enger. Langs fjorder og vassdrag, fra hav til høyfjell, har våre forfedre spredd jord og groinger, plantet, besådd og dyrket naturen. Ettersom man befolket innlandet var fisket i elver, sjøer og fjellvann essensielt. Ferskvannsfisken er altså en grunnleggende del av livsgrunnlaget i det innenlandske Skandinavia, der små jordbruk må kombineres med jakt og fiske.

Ettersom vi mennesker også er en unektelig del av naturen må man kunne akseptere at vi har et visst ansvar for å gripe inn og DELTA i økobalansens årlige sykler. Slik har det arktiske mennesket alltid måttet røkte så vel husdyr som fisk- og viltbestander. Spesielt når ubalanse i artsmangfoldet truer med å utrydde enkelte dyr eller fiskeslag.

"KOBBVEKKA"
I gamle dager var det en sosial plikt å være med på våronner og høstonner, hvis man led den skjebne å bli født på en gård eller bruk. I fiskeværene etter kysten var det en lignende plikt å delta i skrei- og sildefiske, når det var sessong. Dengang hadde alle kystbønder - og alle voksne på kystbrukene - plikt til å delta under "kobbvekka" ("kobbe-uka") - som vanligvis ble holdt like etter midt-sommer. Beretningene går om hvordan karene rodde "manngard", omringet og klubbet sel i hopetall, mens kvinnene skar, kokte og lagret den rene trana i store tønner. Til eksport.

(Pussig nok overenstemmer dette med kobbens næringsvandring etter sild- og deretter smålaks - innover i fjordsystemet. Dermed kunne kobbe-trekket observeres og jakten planlegges etter dette. Når jaktuka var over kunne hele indre fjord være rensket for sel. Neste år høstet man så igjen - på fødselsoverskuddet fra den ytre skjærgård, som årvisst kom inn fjorden, med silda og så smålaksen.)

HISTORISK NÆRINGSJAKT
Før forrige århundreskifte var faktisk den økonomiske betydning av
kobbejakten stor. Selspekket er en spesielt høyoppløselig fettforbindelse, som forbrenner med 99.4 %, dvs. uten å etterlate os, lukt, farge eller noen annen form for sjenanse. Selv dengang Sør-Gjeslingan hørte til en av Norges store skrei-fiskerier var faktisk eksporten av tranolje fra Namdalskysten, mer verdt enn eksportverdien av tørrfisk fra samme område.

Altså slo man to fluer i ett smekk; Kobben holdes unna de indre fjordområder, laksen får fulstendig fred i oppvektsområdet - mens selspekket ble til lampeolje av absolutt høyeste kvalitet. Dermed har det aldri vært et tema å diskutere kobbeplage i Namsen, - før næringsjakten på sel opphørte og populasjonen fikk vokse uhemmet - uten at historikk og konsekvenser ble skikkelig diskutert, som et forvaltningsspørsmål.

Med dagens Fiskumfosser er det ingen som trenger selspekksolje til belysning. Dermed har selens næringsverdi sunket, fra "nødvendig" til "overflødig". Dermed har vårt forhold til selen som nyttedyr forsvunnet - og enkelte naturvernere har man sogar definert kobben som en nærmest ekstaordinær del av naturen, - mer viktig enn selv gamle kulturfolks videre liv og levned.

GAMLE OG NYE GENIER
Med fraser som "Selen er en del av Naturen" vil man altså totalforby all jakt på sel, ettersom man lett kan ta anstøt av det fæle blodet som renner av et selslakt. Spesielt hvis det filmes mot kritthvit snø, slik at fargekontrasten i det rød virkelig kommer til sin rett.

Likefullt fortsetter vi å holde baconsvor, grillkylling og kjøttkaker i bånd eller bur - et helt liv - før vi endelig setter slaktekniven i de. Så blodet spruter, der de henger - på rekke og rad i taljebånd lengre enn øyet kan se.

Nå har jeg likevel tilgode å tro at geit, gris, sau og ku er vesentlig MINDRE intelligente enn en gammel hund. Jeg har således ingen illusjoner om at slaktekviger og kalver, gjødokser, saueslakt og varmrøkte geitekidd - stammer fra dyr med høyere intelligens enn min gamle hund. Som - i følge zoologen - var bare LITT dummere enn selkobben.
I dagens en misforståtte naturvern-debatt skal man frede all sel - fordi den a) "er en del av naturen" og b) "har en høy intelligens". Skal denne logikken henge på greip må vi imidlertid få en forklaring på hva vi skal foreta oss med 1.2 milliarder kinesere, - blant annet. De slakter jo hunder - og spiser dem attpåtil.

ØKO-BALANSE
Gjennom historien har vi holdt antall hunder, hester, kyr og andre nyttedyr i balanse med den næringstilgang som måtte eksistere i den enkelte lokalitet. Slik vi mennesker forholdt oss gjennom uminnelige tider - ikke minst her i verdens nordligste farvann, der ressurser har vært knappe. Selv våre nærmeste forfedre måtte som kjent føre et helt liv i umiddelbar nærhet til naturen. Knapt 100 år siden var havfrisk laks fortsatt en livsbetingelse for at befolkningen i våre indre landsdeler skulle være sikret et fullverdig kosthold - og innendørs opplysning noe man fikk fra selens utmerkete spekkolje.

Derfor har Skandinavere - så vel som andre arktiske folkeslag - i uminnelige tider kultivert fjellvann, bekker og elver - slik vi fortsatt kultiverer jord, skog og husdyr. Når laks- og sjø-ørretstammene opplever faretruende svingninger, eller oppvekst av nye former for predasjon - da er det VÅRT ansvar, - som mennesker, borgere og deltagere i lokalsamfunnet, å forsøke løse ubalansen og gjenskape likevekt.

Dette ansvar som påhviler hver enkelt aktør langs Namsen, - både fiskere og grunneiere. Vi er alle - individuelt og i felleskap - en aktør og del i dagens økobalanse. Naturligvis hviler det et spesielt ansvar på alle som lar tar imot betaling for å la laksestammen beskattes, i elva. Men det er tross alt fiskerne der faktisk utfører denne beskatning.

LAKSENS LIVSVILKÅR
Da er det vel et minimum at vi i fellesskap sørger for at laksens livsvilkår i elva SIKRES, mot ytterligere predasjon. Så snart en kobbe observeres bør man snarest informere nabofiskere og grunneiere, - samt forsøke å forstyrre - og helst jage etter den - såvidt mulig. Når selen passerer Namsos og trer inn i Namsen er den i utgangspunktet definert som et skade-dyr. Presis som reven i hønsegården, jerven i saueflokken og vargen i veum. Selv fredete dyr kan jaktes, når de forvolder livstruende situasjoner eller skadeverk utenfor sitt naturlige habitat.

Lykkeligvis har Fiskeridepertementet tidligere gitt konsesjon for et begrenset uttak av enkeltkobber i Namsen og Namsenfjorden. Dermed er det mulig å holde selen unna gytegroper og vinterstøing - såfremt dagens kunnskap blir omsatt i handling. Då får vi se om Namdalen fortsatt fostrer jegere som - på kjappeste innpust kan finne, sikte og treffer i underkant av en femkrone; på ca. 100 meters avstand - i løpet av 7-8 sekunder. Det kalles skarpskyting - og krever noe mer enn en god muskedunder.

Bo Olsson 29/5-2005


Nyt fra:

Namsen.dk

Norske Lakseelver

-gruppe

Laksefiske i NVD

Wobblergruppe


Norske Lakseelver

NVGF


Copyright - namsen.dk

Seneste opslag i Facebook-gruppen "Laksefiske i Namsen vassdraget":